Ferien jeg aldri glemmer ........

Det jeg skal skrive om nå er noe som ligger endel år tilbake i tid , nærmere bestemt sommeren -99 . Vi skulle reise på ferie til Sverige i lag med  mine foreldre og yngre bror .  De hadde hatt campingvogn i flere år og elsket denne formen for ferie som innebar at de kunne dra hvor de ville og samtidig alltid ha et sted å sove , ikke minst sin egen seng........ Det var uforpliktende og de kunne bare hekte på vogna å dra  når de ble lei og ønsket å se andre steder .

Jeg har aldri hatt denne dragningen mot campinglivet , men med to små gutter , som da var et og tre år gamle  , tenkte vi at det ville bli en praktisk måte å feriere på . Så vi ga det en sjanse , leide oss ei vogn og startet å planlegge turen . Det meste av det vi hadde med oss fikk vi plass til i vogna , så det var jo egentlig en  veldig praktisk måte å reise på . Alt  av klær og utstyr hadde sin plass og når guttene ble litt leie eller sultne ,   kunne vi bare svinge av veien  og ta oss ei pause og noe å spise bak i vogna ;) Jo , jeg måtte innrømme at dette slett ikke var så dumt , en fikk jo sett ganske  mye langs veien og kunne stoppe der en hadde lyst , kjøre litt må måfå og etter vær og vind .

Husker at dette  var en sommer med strålende sol og veldig varmt vær . Vi kjørte inn i Sverige og stoppet ved flere campingplasser . Dette var en fin måte å feriere på for  en småbarnsfamilie  , og  når kveldene  kom og barna sov satt vi voksne ute og grillet og koste oss . Slik gikk dagene og vi begynte så smått og planlegge turen hjemover . Vi dro fra den koselige campingplassen som vi hadde vært på de siste dagene , en  Onsdag  formiddag  . Det sitter som spikret i hukommelsen .....Dette og mye annet som vi skulle få oppleve denne dagen sitter fremdeles lagret som et vondt og uvirkelig minne som jeg helst ville vært foruten .....

Mine foreldre kjørte før oss siden de var mest  kjent på veien . Husker den breie oversiktelige motorveien  som var nesten uten trafikk denne formiddagen . Den strakte seg så langt fremover som øyet kunne se , nesten linjalrett . Guttene satt i barnesetene sine ,  Stian koste seg  med lekene  sine og noen kjeks  , mens Thomas som  var minst , lå og smådubbet som barn ofte gjør når de hører motordur .........Vi ante fred og ingen fare , dagen lå ubrukt foran oss og alt var rolig og stille  , bare avbrutt  av  musikken fra radioen . Veien omtrent fri for trafikk siden vi startet å kjøre så tidlig .....

                                 Klar til avreise på en strålende dag , bare minutter før ulykka....


Langt , langt  fremme ble jeg oppmerksom på at det var noe som ikke stemte.......Det var vanskelig å skjønne med det samme siden avstanden var så stor .  Etter som vi nærmet oss  kunne vi tydelig se en bil med henger som kom sjanglende fra side til side .........Ikke så mye til å begynne med , men mer og mer jo nærmere vi kom hverandre ........ Jeg husker at jeg skrek ......... At Edvard bremset kraftig ned enda vi holdt oss til  fartsgrensa ........ Jeg husker at jeg snudde meg  instinktivt og så på barna våre i baksetet , og at tankene raste gjennom hodet ........ Var dette siste gang jeg fikk se de herlige ungene mine........? Var dette slutten for min lille familie ?   Det var en helt  grusom og uvirkelig  følelse .....

En hører ofte beretninger fra folk  som har opplevd slike  ulykker , der ens eget eller andres liv blir truet ,  at  en har følelsen av at  livet passerer i revy........  Det er ingen klisje ......Jeg har kjent det på kroppen selv ......   Og det er mye sannhet i det . Alt det viktige du har opplevd i livet ditt  kommer tilbake ,  med full styrke ,  alle  tankene som kretser rundt dine kjære som står deg nære .... Det er helt uvrkelig at  noen få ubetydelige  sekunder kan inneholde sååå mange minner og hendelser .......!

                                                Avisoppslag fra lokalavisa dagen etter ulykka ....

Bilen nærmet seg raskt , føreren hadde ikke herredømme , og  var nå kommet så nær , det var bare å vente på det uunngåelige smellet .... Jeg sendte et blikk mot min kjære ,  fortvilelsen og den  uvirkelig stemning i bilen var grusom  ......I siste sekund  fikk den møtende Volvoen en voldsom sleng på hengeren , bilen vred seg over på siden , og smalt sidelengs inn i fronten på vår ... Dette reddet trolig  livet vårt ....... Men dessverre for de to mennene  i den møtende bilen  , ble dette siste reis ...... Den ene døde momentant , den andre på sykehuset . Fronten på vår bil sto halveis inn i Volvoen , og vi stirret rett på de to som hadde slått hodene sammen i krasjet ...... jeg kunne se blodet som støtvis piplet  frem fra hodet på den ene .....

Det var to brødre i 50 åra som var på vei til hytteprosjektet sitt med en henger lastet med tykke , runde tømmerstokker .  Tekniske undersøkelser på stedet slo fast at hengeren var feillastet og at det ikke var noe vi hadde kunnet gjort  for å forhindret ulykken . Det var tross alt en god  følelse mitt opp i elendigheten , få slippe å kjenne på skyldfølelse .........Et ungt  svensk par kom til stedet og tok seg av oss før ambulansen kom . Mine foreldre som etterhvert ante uråd siden de ikke så oss igjen , snudde bilen og kjørte tilbake ,  og ble møtt av det forferdelige synet .......

Min mann satt helt urørlig og taus i bilen , han  var  sjokkskadet  og måtte ha hjelp til å komme seg ut . Mamma  kom med varme tepper ,  og pakket ham inn og  tok seg av ham så godt hun kunne til ambulansen kom . Jeg gikk selv ut av bilen  og det svenske paret hjalp oss med barna som tilsynelatende heldigvis var uskadde . Da vi omsider kom til sykehuset ble det konstatert et brudd i foten til minstemann og jeg hadde bristet noen ribben . Stian hadde ingen skader .

Jeg registrerte  travle leger som trillet Edvard inn på et rom for undersøkelse for sjokk og  evnt. indre  blødninger ....... Det var noen nervepirrende  minutter i uvisse  , men heldigvis hadde han ingen skader ,  og lettelsen var enorm da hele min  familie  endelig var samlet på et  felles rom den kvelden .......Her ble vi liggende til observasjon til neste dag . Jeg har vel  neppe  foldet  mine hender , og takket høyere makter mer  instendig ,  noengang ,  en jeg gjorde den natta.......

Neste dag var vi inne  på biltilsynet  og   fikk  se igjen bilen og vogna vår ........   Det  var  en sjokkerende  opplevelse ........ !  Hendelsen fra dagen i forveien veltet opp igjen med full styrke ......Jeg kjente at magen vred seg og at jeg følte meg kvalm og uvel ...... Synet av bilen og inventaret i campingvogna ,  den spesielle lukta , ting som jeg ikke hadde  registrert dagen før ...... Det tar tid å ta slike ting innover seg , tid å fordøye det som har skjedd . Dette er en del av den prosessen som er viktig for å kunne gå videre og legge slike vonde ting bak seg . Nettopp det  å være der og kjenne på følelsen , selv om det er  vondt  og ubehagelig  der og da .

                                     

Fronten på bilen var  inntrykt som et trekkspill  , i dørken lå sandalene mine som jeg hadde tatt av meg  før vi startet å kjøre ......                                                                                                                                      Barnevogna som hadde stått bakerst i bilen var  flatrykt ...... Den store vindusruta i  campingvogna var smadret i  tusen  biter etter møtet med  tømmerstokkene som haglet over bilen vår og landet i skråningen på andre siden av veien ..... Alt inventaret  i vogna var  smadret og strødd utover ......Til og med matvarene i kjøleskapet hadde blitt slengt utover gulvet i smellen .  Alt var kaos og  det meste av det vi hadde var ødelagt ....  Der og da var  det egentlig helt uvesentlig  , døde ting kan erstattes , det kan ikke liv og helse ......

Politiet  og  folk fra redningstjenesten var fantastiske og gjorde det de kunne for at vi skulle oppleve trygghet på veien igjen . De lastet opp igjen en henger med tømmer for å vise hvor  feillastet den hadde vært ,   og at vi var helt uten skyld .......  Dette var en enorm støtte , og bidro til at vi lettere kunne legge ting bak oss .   Etter  anbefaling fra politiet fikk vi leigebil hjem , de mente at jo raskere vi kom
oss på veien igjen jo bedre ...

Vi kom oss da helskinnet hjem selv om nervene var frynsete hele veien ........  Det er mange år siden dette skjedde nå ,   men fremdeles kjenner jeg det i hele meg om vi møter uvettig kjøring i trafikken . Opplevelsen sitter i kroppen og selv om jeg føler at ting går bra nå  , er det ikke til å legge skjul på at jeg måtte jobbe mye og lenge ,   med min egen frykt  for liknende opplevelser i lang tid etterpå ....

Selv om  denne ulykka  var et resultat av en feillastet henger  og menneskelig svikt , håper jeg folk kan bli flinkere til å ta mer hensyn når de ferdes ute i trafikken , både når det gjelder fart og ikke minst forbikjøringer . Det er dessverre alt for mye uvettig kjøring ute på veiene , og altfor ofte ser en at det er den uskyldige part som blir skadelidende ....

For 6-7 år siden var vi igjen innblandet i noe som lett  kunne fått fatale konsekvenser , da en bil kjørte forbi oss i Hareidsdalen , samtidig som det kom en i møte . Jeg så bilen foran som så vidt greide å svinge seg inn før det var for sent  ..... Det var på hengende håret og jeg skalv som et aspeløv etterpå . Mandag morgen dro jeg rett på politistasjonen og anmeldte føreren , og jeg vet at han fikk ei klekkelig bot......

                                              Lykkelig uvitende om hva som skal skje.......


Etter disse opplevelsene  har jeg fått et annet syn på livet , setter mer pris på det å være til . Håper dette kan være en tankevekker ,  slike ulykker kan skje så fort , det er ikke noe en kan forberede seg  på . Det er trist om slikt skjer og en  kanskje har noe uoppgjort mellom seg . For  mitt vedkommende har det resultert  i noe positivt , jeg setter mer pris på  livet og dem jeg er glad i , tar dem ikke for gitt  ;)

Derfor  er  mitt ønske at folk kan ta det litt mer  med ro i trafikken , slik at en kan prøve å få ned antallet dødsfall og ulykker  på veiene . For det er ingen som har noen å miste , og  hva spiller det vel  for rolle om du sparer inn noen  minutter  , hvis du kanskje ikke kommer hjem til dine kjære i det hele tatt .......?

                                                       

                                     Heldigvis fikk dette en lykkelig slutt , mammas gutter er
                                     like hele , bortsett fra gipsen  på foten til minstemann .....;)